Hvor vil musikken ende?

Vi vet alle hvor stor del musikken er av livene våre. Fra den første sangen du  lærte i barnehagen om hva det lille lammet sier, til musikken som spilles fra orgelet i det du går nedover kirkegulvet, og til alle de ulike musikksjangrene du hører igjennom livets gleder og sorger. Musikken er rundt oss hele tiden. Vi hører på den i bilen, på radioen, fra mobilen, fra pcen, egentlig stort sett overalt. Men hvordan har vi kommet oss dit der vi er i dag, der musikken er tilgjengelig uansett hvor vi er 24/7, og hvordan vil det bli i fremtiden?

I dag er vi vandt til å kunne høre på musikk på uendelig antall måter. Vi har blitt lært opp til å kunne «streame» den via mobilen vår, og uansett hvilken sang vi ønsker å høre på, er den tilgjengelig på kun få sekunder. Har vi rett og slett blitt så bortskjemte, at vi ikke setter pris på god musikk? Og er all musikk god musikk? Hvordan klarer vi å finne våre favorittlåter- og artister når vi har mulighet til å høre på tusener, millioner, til og med trillioner av låter fra alle århundrer og alle verdens ender?

Om vi bare går tilbake til våre besteforeldres ungdom vil vi se en stor teknologisk utvikling. Jeg husker selv min egen bestefar fortalte hvor stort det var da far i huset la en plate på platespilleren og satt på «den deiligste musikk». Mitt inntrykk er at musikken i en større grad ble respektert på en annen måte før enn den blir nå. Det sies at det som er sjeldent ofte blir satt mer pris på, og jeg tenker i dette tilfellet, da man kjøpte plater og faktisk hadde de til odel og eie, nøt man det lille man hadde. Ofte samlet familien seg sammen og hørte på musikken plata lagde, og ja, slik klarte man å finne en felles interesse som også førte til at familien gjorde noe sammen.

Bildelink

Men etterhvert som radioen kom var ikke musikk lenger noe man kjøpte. I følge Arne Krokan (2015, 14) ble musikk en allemannseie, et kollektivt gode. Radioen var noe alle hørte på og det var nærmest umulig å kontrollere hvem som hørte på og ikke. Krokan (2015, 15) skriver videre da at de måtte utføre en lisens som gjorde at de som ville lytte til radioen måtte betale for det. På denne måten klarte de fortsatt å opprettholde den strategien på å ta betalt for å kunne lytte til musikk.

Deretter forteller Krokan at også kassetter og CD-er kom ut på markedet og det å eie musikk ble igjen «på moten» (2015, 15). På denne måten ble det enklere for de som solgte disse å få en oversikt over hvem som kjøpte dem og hvor mange. Markedsføringen ble dermed forenklet med tanke på at man fysisk kunne se hvem som gikk til kassen for å kjøpe CD eller kassetten til favorittartisten sin.

Historien fortsetter med en rekke oppfinnelser på blant annet nettet der folk piratkopierer sanger, helt til vi kommer fram til i dag, 2017, året der over 60 millioner mennesker streamer musikk via den svenske musikkstrømmetjenesten Spotify. Vi har nå gått fra å kjøpe musikken vår til å kun «låne» den. Hva gjør det med vår relasjon til alle låtene? Setter vi virkelig like stor pris på de 200 sangene vi har i en selvlagd spilleliste på Spotify som det våre besteforeldre satt pris på fire sanger på en seks år gammel plate av en bestemt artist?

Verden er i utvikling, og det er vel og bra. Det er slik den skal være. Om ikke verden utvikler seg, kommer vi ingen vei. Men bør virkelig alt utvikles? I dagens samfunn er det lettere for mennesker å uttrykke seg og være seg selv enn det var på tiden våre besteforeldre var ungdom. Dagens ungdom har derfor flere muligheter til å finne sin særegen musikksmak.  Enten smaken er å elske «superstars» i Amerikas forente stater med 90 millioner følgere på bildedelingsappen Instagram, eller om det rett og slett er norsk folkemusikk fra nasjonalromantikkens tid i Norge, så spiller det ingen rolle. Du velger selv, og du har faktisk muligheten til det.

Men gjør det oss lykkeligere for det? Og var besteforeldrene våre ulykkeligere fordi de ikke hadde like mange alternativer som det vi har? Er mange alternativer lik lykke? Eller bør man heller tenke på ordtaket «det enkle er ofte det beste»? Når bestefaren min forteller om sin ungdom, er det ikke akkurat en negativt ladet samtale. Den inneholder for det meste entusiasme, glede og minner om en god tid. Er vi rett og slett på vei til å grave vår egen grav ved å ha så mange valgmuligheter at vi til slutt ikke klarer å velge hva våre interesser faktisk er?

Personlig bruker jeg musikkstrømmetjenesten Spotify daglig. Jeg tenker at musikk egentlig akkurat er det samme som kjærlighet. Man velger ikke det man liker, det bare «skjer». Det oppstår en kjemi og vipps så har man en ny låt man forelsker seg i. Om det er 200 låter eller fire, hva så? Musikk er til for å spre glede og inspirasjon. Og desto mer, jo bedre, er det ikke?

 

Men hvordan påvirker dette artistene som står bak låtene? Det er ikke like enkelt lenger å se hvem som hører på sangene deres, og ikke kjøper vi de fysisk heller. Vi er ikke lenger nødt til å måtte kjøpe en hel CD med 15 låter når vi egentlig bare ville høre på to av dem. Vi er ikke engang lenger nødt til å betale for å høre på hvilken sang vi vil.

Spotify er både en gratis og en betalt tjeneste. Den betalte har med seg noen flere goder enn den som er gratis, men verdens befolkning velger helt selv hva de ønsker. Hva gjør dette med det økonomiske? Hvordan får de til å vite hvem som skal tjene hva? Hvor mye skal Spotify tjene per låt som blir streamet, hvor mye skal plateselskapet tjene og, ikke minst, hvor mye skal artistene tjene?

Dette er det store skillet på overgangen fra CD til streaming Vi får uendelig tilgang til musikk mens bransjen selv ikke tjener like mye som før. Bare i 2015 gikk Spotify 1,6 milliarder i underskudd, noe som tilsier at Spotify så vidt klarer å stå på beina. Det er noe ikke mange vet eller tenker på i det daglige, men det er en realitet. Vi klager over at vi må betale 99kr i måneden for tjenesten, men innerst inne er vi faktisk villige til å betale mye mer, og dette er noe Spotify faktisk burde se. De har gitt oss denne fantastiske tjenesten rett i fanget nesten helt gratis og gjorde den om til en del av vår hverdag.

Vi kan så å si nesten dra den så langt at det er vanskelig å komme seg gjennom dagen uten. Jeg mener at ordtaket ”man vet ikke hva man har før man mistet det” er noe som passer inn her nå. Hadde vi mistet tilgangen til de ulike musikkstrømmetjenestene som Youtube, Soundcloud og ikke minst Spotify, musikkverdenens store gud, hadde vi innsett veldig fort at vi hadde vært villige til å betale en høyere pris om det hadde vært med på å redde Spotify fra dommedag.

I mine øyne kan dette sammenlignes med hvordan dopselgere opererer. De gir først gratis prøvesmaker for å gjøre dem avhengig, for så å komme med en så høy pris at det kan føre til personlig konkurs, men de kjøper fordi de må ha det. Forskjellen på Spotify og dopselgere er at de fortsetter å gi oss vårt opium nesten gratis. Om Spotify hadde måttet legge ned tjenesten sin, er det et godt spørsmål om hva som hadde skjedd. Om tredje verdenskrig hadde oppstått, eller en dårlig kopi hadde tatt over, det vet vi ikke, men vi vet vi er avhengige, og for å redde seg selv, bør egentlig Spotify øke prisene.

Kanskje det rett og slett var bedre før i tiden, der man gikk inn i en butikk og kjøpte akkurat den plata man ville ha, som man tok med seg hjem og hørte på gang på gang på gang, helt til plata fikk en ripe og ble ødelagt. Eller kanskje det er bedre at vi har muligheten til å høre på akkurat det vi vil, når vi vil og hvor vi vil. Men da må det økonomiske problemet ordnes opp i. Ikke vet jeg hva som vil skje, men hvor dette vil ende, det blir spennende å se.

Kilder:
Krokan, Arne. 2015. Det friksjonsfrie samfunn- om utviklingen av nye digitale tjenester. Oslo: Cappelen Damm.

– Emma Nilsen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *